SANDNES (Aftenposten): Sandnes er den norske byen som lykkes best i å få innvandrere i arbeid, ifølge nye tall. For Sai Tial Soe (39) løsnet det da hun lærte seg norske kakenavn.
I løpet av ti år er det kommet 10.000 innvandrere til Sandnes. Likevel har byen hatt jobb til en stor andel av dem som er kommet – også flyktningene.
– Jeg er veldig glad for å ha fast jobb. Det gir trygghet og sikkerhet, sier Sai Tial Soe fra Myanmar. Sammen med mann og to barn kom hun til Norge som flyktning i juni 2012. Nå er begge i full jobb og har begynt å slå rot i Norge.
39-åringen kan takke mange – inkludert seg selv – for at hun er i jobb mindre enn tre år etter at hun kom hit. Men hun kan også takke en tilfeldighet: Hun havnet i Sandnes. Byen er en av de flinkeste i klassen, og troner høyt på oversikter over integrering av nyankomne flyktninger fra Integrasjons- og mangfoldsdirektoratet.
– Målet er at alle som kommer hit etter hvert skal kunne stå på egne økonomiske bein. Vi gjør alt vi kan for å unngå at de skal havne hos Nav, sier to sentrale personer i byens flyktningenhet, fagleder Helge Årsvoll og fagkoordinator Unni Hauge.
Store forskjeller i tallene
Byen scorer ikke bare høyt når det gjelder sysselsetting blant alle innvandrere, der polakker utgjør den største gruppen. Også blant flyktninger som har fullført introduksjonsprogrammet – slik Sai Tial Soe har gjort – ligger byen høyt. Enkelte år har nærmere 80 prosent av deltagerne i programmet gått direkte ut i jobb.
Et generelt godt arbeidsmarked er en viktig årsak, men det forklarer ikke alt. Derfor har mange kommuner spurt Sandnes hva de gjør.
– Vi er tøffe. Vi går offensivt ut og vi sørger for å prelle av de urealistiske forventningene som de eventuelt måtte ha, forklarer Helge Årsvoll. Men han påpeker at resultatet også er avhengig av sammensetningen av flyktninger som kommunene blir bedt om å bosette. Derfor er heller ikke resultatene like bra hvert eneste år.
Østfoldbyene på bunn
Helt i andre enden av skalaen ligger Østfold-byene. I Halden er 51,2 prosent av innvandrerne i jobb. Et generelt svakere arbeidsmarked er trolig hovedårsaken til forskjellen.
Leder for Nav i Halden, Astrid Norstrand, sier de er avhengig av situasjonen i arbeidsmarkedet for å få innvandrere i jobb. De er også avhengige av arbeidsgivere som sier ja til å ta imot innvandrere – og spesielt flyktninger.
– Det er en utfordring å få flere arbeidsgivere til å åpne dørene. Jeg synes det blir bedre, men vi har fortsatt en lang vei å gå, sier hun.
Språket er det viktigste
Sai Tial Soe legger ikke skjul på at hun har slitt. Det var mange tilbakeslag under praksisperioden hos Bakerhjørnet i Sandnes. Skal du fungere som butikkmedarbeider i et bakeri, må du kunne navnene på alle kake- og brødsortene. Telefonbestillinger må noteres og bakeriets adresse må forklares.
– Det ble mange misforståelser på grunn av manglende språkkunnskaper, og flere ganger under prøvetiden var både hun selv og arbeidsgiveren nær ved å gi opp. Innehaver Jonna Christensen sier at det hjelper lite å være verdensmester i å bake boller – eller vaske gulv – så lenge man ikke behersker det norske språket.
– Jeg tenkte flere ganger i prøveperioden at dette går ikke. Det ble for mye frustrasjon, forteller hun. Likevel ga hun Sai Tial Soe en sjanse til – og en sjanse til. I februar fikk 39-åringen fast ansettelse, og ble dermed enda en i rekken av suksesshistorier i Sandnes.
Tett oppfølging av hver enkelt
Grunnlaget for Sandnes’ og alle andre kommuners arbeid med å bosette og å få flyktninger ut i jobb, er loven om introduksjonsordning fra 2004. Alle kommuner som bosetter flyktninger må følge det vedtatte programmet i loven. Men loven gir rom for lokale variasjoner.
I Sandnes starter de arbeidet med hver enkelt flyktning allerede før de bosettes i kommunen. Informasjon om kvalifikasjoner blir forsøkt innhentet før de bosettes. Stikkordene i Sandnes er helhetlig jobbing, tett oppfølging av hver enkelt og sterkt fokus på verdien av velferdssamfunnet – for å unngå at det misbrukes.
– Men til slutt handler det veldig mye om å lære seg språket. Der er kravene ute i arbeidslivet blitt høyere, påpeker Unni Hauge.
Ansetter innvandrere
For Sai Tial Soe har det hjulpet å ha en veileder som selv har kjent på den samme utfordringen og den samme frustrasjonen. Sørkoreanske Hye-Kyong Yun kom til Norge i 1987 og jobbet både som renholder og i fiskeindustrien før hun begynte på sosionomutdannelse. Som programrådgiver i flyktningenheten ser hun en mulighet i hver enkelt.
Flyktningenheten i Sandnes har flere i staben som vet hvor tøft det kan være å få jobb i Norge. En annen er slovaken Thomas Bindas (33). Han er utdannet jurist fra hjemlandet, men har vekselvis jobbet i turistnæringen på Vestlandet og studert norsk de siste årene. Etter å ha søkt 40–50 relevante jobber fikk han napp i Sandnes.
– Jeg har en del erfaring fra søkeprosesser i Norge, og tror jeg kan dra nytte av det når jeg nå skal bistå våre flyktninger i å komme i jobb, sier han.
Sjef med engasjement
På jobbjakt møter ofte nyankomne flyktninger konkurranse fra arbeidsinnvandrere. Jobbsøkende fra Sudan eller Syria kjemper ofte om en jobb med en fra Polen eller Baltikum. Da kan arbeidsgiverne ha en tendens til å velge innvandrere fra arbeidskultur som ligner på den norske, ifølge dem som jobber med å få flyktninger ut i jobb.
– Det er en utfordring å ansette innvandrere, men det er også givende, sier innehaveren av Bakerhjørnet i Sandnes, Jonna Christensen. For henne handler det ikke bare om å få ansatt den som gir mest penger i kassen.
– Skal du ansette en flyktning, må du ha et sosialt engasjement. Tenker du bare krone og øre, må du ikke gjøre det!
Kilde: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Pugget-kakenavn—fikk-jobb-8019629.html