På skinner i Myanmar

0 Comments

FOTO: AXEL MUNTHE-KAAS HÆRLAND- Dagavisen.no

En togreise i Myanmar er ikke bare transport. Det er reise på gamlemåten: skranglete, treg, røff, støvete og helt uforglemmelig.

Jeg hadde lest på forhånd at togturer i Myanmar kan være humpete. Beskrivelsene gikk fra «lett ubehag» til «horisontal berg-og-dalbane». På grunn av uvanlig smale skinner, hevdet flere, kunne bevegelsene i toget til tider bli så kraftige at passasjerer fysisk forlot setet. Overdrivelser, tenkte jeg. Da jeg traff taket i sovekupeen for tredje gang slo det meg: Togene i Myanmar er på mange måter representative for landet de tøffer gjennom. Eldgamle, værbitte, fulle av lyder, mennesker, farger og lukter. Men på en eller annen måte, til tross for alskens mekaniske problemer, går det framover.

Jeg så ut av vinduet, på fjerne bål i natten, på konturer av landsbyer, pagoder og skikkelser langs skinnegangene. Med tunge øyelokk og viten om at mange turister foretar samme reise på under en time, tusenvis av meter over bakken, bredte en varm følelse seg i mageregionen. Ja – baken var kanskje støl og nakken stiv. Men ingenting kunne ha vært bedre.

Nye tider

Store forandringer har skjedd i Myanmar de siste årene. Siden militærregimet frigjorde Aung San Suu Kyi fra husarresten, løsnet opp landegrensene og skiftet ut uniformene med skreddersydde dresser, er store deler av landets kultur og økonomi blitt snudd på hodet. I Yangon ser man heisekraner i alle retninger, kunstnere drikker cocktails på trendy rockebarer og neonpyntede busser suser gjennom landet på nylagte motorveier. På under fem år har Myanmar gått fra å være et land som bare et knippe Indiana Jones-typer besøkte, til et av verdens hotteste reisemål.

Myanmars togsystem er lite berørt av disse endringene. Siden britene la ned de første skinnegangene på slutten av 1800-tallet, har oppgraderingene skjedd i sneglefart. Og selv om store utvidelser nå er planlagt (blant annet en linje fra Lashio til Kina) forblir en tur på Myanmars tog en av de mest sosiale måtene å komme tett innpå folk og kultur på.

Eventyrfølelsen

Reisen min begynner i Yangon, landets største by og startpunktet for en 17 timer lang overfart mot Mandalay i nord. Allerede på stasjonen kommer den kilende eventyrfølelsen i mellomgulvet: uforståelige, sprakete stemmer siver ut av høyttaleranlegget, en tjenestemann slumrer på en bambusmatte, mens småbarn løper fram og tilbake med vifter til salgs.

Sovekupeen min er ikke mye å skrive hjem om. To steinharde madrasser, en vifte i taket og et tykt lag med støv som snart dekker begge fotsåler.

Landskapet endrer seg langsomt: fra storbyenes forsteder til landsbyer, industriområder og rismarker. Langsomt er ingen overdrivelse – med en gjennomsnittsfart på 24 kilometer i timen er togene uten tvil den tregeste måten å forflytte seg i Myanmar. Men så er det noe med vognenes bevegelser som skaper gjengklang i kroppens naturlige rytme. Og selv om grupper av vinkende småbarn lett tar oss igjen på tregere partier, kjennes tempoet helt riktig.

Hva gjør vel noen timers forsinkelse, når man har en utsikt som denne? (NTB Tema)

Kilde: http://www.dagsavisen.no/2.770/p%C3%A5-skinner-i-myanmar-1.350939

Categories: