Burde kongeparet dra til Myanmar?

Photo: aftenposten.no

Kan det tenkes at Norge gjennom et særdeles høyprofilert statsbesøk medvirker til å legitimere og hvitvaske et udemokratisk militærregime?

DENNE FØRSTE UKEN i desember leder kong Harald og dronning Sonja en topptung, norsk delegasjon på reise til Myanmar (tidl. Burma). Ifølge Utenriksdepartementet skal både utenriksminister Børge Brende, næringsministeren Monika Mæland, to statssekretærer og nærmere 70 næringslivsledere følge kongeparet på turen. Hovedformålet er å markere Norges støtte til reformprosessen i landet.

To små notiser i Aftenbladet (19.11 og 20.11) burde gi kongen og hans følge grunn til bekymring.

I den ene notisen ble vi informert om at fredsprisvinner Aung San Suu Kyi ikke får stille som kandidat i presidentvalget neste år. I den andre ble vi informert om at det igjen har vært skarpe trefninger med tap av menneskeliv mellom den etniske minoritetsgruppen Kachins frigjøringshær og regjeringshæren.

I tillegg er det nylig blitt kjent at Aung San Suu Kyis tidligere sikkerhetsvakt og frilansjournalist Par Gyi i oktober ble skutt og drept etter tortur. Dette skjedde mens han satt internert av de militære.

Disse tre historiene er eksempler på hendinger i den senere tid som signaliserer til norske myndigheter at den politiske utviklingen i Myanmar ikke er så positiv som ønsket.

ALVORET I SITUASJONEN reiser spørsmålet om tidspunktet for statsbesøket er feil. Videre bør kongen og hans følge spørre seg om det kan tenkes å være slik at Norge gjennom et særdeles høyprofilert besøk medvirker til å legitimere og hvitvaske et udemokratisk militærregime.

President Barack Obama stoppet noen timer i Myanmar på sin Asia-turné i begynnelsen av november. Han la betydelig press på regimet for å få fart på den politiske utviklingen. Uten å lykkes. Han klarte ikke å få regimet til å foreta «demokratiske grep» og oppsummerte de politiske samtalene med å si at reformprosessen på ingen måte er sluttført og at den til og med kan gå i feil retning.

Dette er helt andre toner enn under hans forrige besøk i landet i 2012. Etter det besøket var han betydelig mer optimistisk.

Hva har skjedd?

MATERIELT ER LIVET i Myanmar for mange blitt mye bedre. Et eksempel er at mobiltelefoner er i ferd med å bli allemannseie. Under mitt besøk i landet i 2012 var det knapt internettdekning på storhotellene og en mobildekning og kostnad som betydde at mobiltelefoner kun var i bruk blant den rikeste eliten. At vestens industribedrifter strømmer til landet som bier til honningkrukken, og at turister og utvikingshjelpere sprenger hotellkapasiteten, må i hovedsak også vurderes som bra.

Den politiske utviklingen syner derimot å ha gått i stå.

At Aung San Suu Kyi ikke får stille som kandidat ved neste års presidentvalg, er ille. Bakgrunnen er å finne i en grunnlovsendring som ble foretatt av militærregimet i 2008, og som nettopp er skreddersydd for å holde henne på sidelinjen. Grunnlovens paragraf 59 f fastslår nemlig at personer som har ektefelle eller barn med utenlandsk statsborgerskap, ikke kan velges som president i landet. Hennes avdøde ektemann Michael Aris og hennes to sønner har alle britisk statsborgerskap.

Denne spesielle «Aung San Suu Kyi»-klausulen har det i de siste par år vært arbeidet med å få endret. Flere utvalg i Parlamentet har sett på saken. Siden de militære har 25 prosent av plassene i parlamentet og det trengs over 75 prosent av stemmene for å endre grunnloven, må de militære være med på liberaliseringen. Men til tross for press har det ikke vært mulig å få til grunnlovsendring. De militære har vist at de verken er villige til å gi fra seg makten eller til å åpne for reelt demokrati ved neste års valg.

Underliggende avspeiler dette et skremmende sprik mellom folkemeningen og de militære. Og i dette ligger faren for betydelig politisk uro. At «folket» ønsker regimeskifte kom særdeles klart til uttrykk ved suppleringsvalget i 2012, da Aung San Suu Kyi og hennes parti National League for Democracy (NLD) vant 48 av 50 ledige seter i parlamentet.

MYNDIGHETENES HÅNDTERING av Aung San Suu Kyi som presidentkandidat er ikke det eneste som bekymrer. Konflikten mellom muslimer og buddhister ulmer. Fra tid til annet blir ulmingen til svært voldelige sammenstøt. Sterkest er dette kommet til uttrykk i den vestlige Rakhine-staten. De statsløse rohingya-muslimene som lever der, er utsatt for uverdig og umenneskelig behandling av myndighetene. Menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch betegner konflikten som «etnisk rensing».

Er politikerne som ønsker velkommen, egentlig bare generalens marionetter?

Det gjør ikke situasjonen lysere at Aung San Suu Kyi har sagt at hun ikke er villig til å støtte rohingya-muslimenes kamp for statsborgerskap, rett til land og bosetting. Et skuffende, men naturlig standpunkt for en person som i løpet av et par år har utviklet seg fra å være leder av motstandsbevegelsen til å bli buddhistpolitiker med sete i parlamentet og en del av det politiske systemet.

Også forholdet til andre etniske minoritetsgrupperinger er under press. Våpenhvilene som er inngått med flere av dem er svake. Slik utviklingen har vært i det siste, synes det som om de militære strammer grepet overfor både religiøse og etniske minoriteter. Dette kombinert med regimets uvilje til å foreta demokratiserende reformer i grunnloven gir grunn for bekymring.

MYANMAR-EKSPERT Min Zin spekulerer i en artikkel i The New York Times (18.11.2014) på om den tidligere militærdiktator general Than Shwe fremdeles trekker i trådene. I så fall har han utøvet «bak kulissene»-spillet på en utmerket måte. Vesten har jublet over den tilsynelatende demokratiseringen og som «honorar» ettergitt gjeld og bevilget lån.Spørsmålet som bør stilles før kongeparet, ministrene og næringslivsdelegasjonen entrer den røde løperen i Myanmar, er om liberaliseringen er en del av general Shwes «dukkespill», hvor politikerne som ønsker velkommen, egentlig bare er generalens marionetter?
Kilde: http://www.aftenbladet.no/meninger/Burde-kongeparet-dra-til-Myanmar-3575367.html
Scroll to Top