http://blogg.tv2.no/fredrik/2012/01/03/kvinnen-yangoon/
(Yangoon, Myanmar) Myanmar – ja det heter så nå. Vi journalister hvisker av og til sammen på tvers av redaksjonene, og blir enige om at nå har tiden kommet. Slik den trolig vil gjøre for Palestina før eller siden (skjønt den er litt mer komplisert – for ikke å snakke om provoserende). Vi har blitt enige om at det er riktig å riste vekk det gamle navnet, som i seg selv favoriserer en av mange folkegrupper. Selv om Myanmar ble gjeninnført som offisielt navn på landet av et regime foraktet av Vesten, er det på tide å anerkjenne navnet. Har vi bestemt. Og ting er virkelig i ferd med å endre seg i Burma, eller Myanmar. Generalene ser ut til å ville bli snille. I alle fall gir de inntrykk av å forsøke.
På tampen av fjoråret fløy jeg inn til landets gamle hovedstad Yangoon (tidl Rangon). Samtidig med at politisk opposisjonelle ble løslatt fra fengsler, og flere forbudte partier lovlige. Bare uker tidligere, ville det vært utenkelig å nevne den største av alle opposisjonelles, Aung San Suu Kyi’, navn høyt. Den dagen jeg kom til Yangoon, preget hun avisforsidene. Gateselgere solgte portretter av kvinnen. Hun smilte fra bilder i taxier og butikkvinduer. Hun hadde hatt samtaler med myndighetene som har holdt henne som politisk gissel i femten år.
Omsider ser de ut til å gi etter. Burmas generaler. Despotene i Myanmar. Det økonomiske presset ble for stort. Selv under Kinas beskyttende vinger. De er på full fart mot det som kan bli et skikkelig demokrati. Selv Aung San Suu Kyi er nå akseptert. Hun har registrert partiet sitt foran valget 1. april i år. Og kan godt havne i regjeringsposisjon. Selv om det er flere år til neste presidentvalg. Nå vil hun samarbeide med generalene som i årevis holdt henne unna mann og barn. Det er fordi hun tror at tiden er kommet for å tilgi, og for å samarbeide. Jeg vet det, for jeg dro hjem til Nobelprisvinneren og snakket med henne.
Vi stanset bilen på veiskulderen rett nedenfor porten til University Road nummer 54. Ved den porten hvorfra Aung San Suu Kyi holdt sine politiske appeller til folket mens hun satt i husarrest. Ved hjelp av en mikrofon og en gitarforsterker talte hun til folket. Og forsikret både dem og oss, år etter år, om at hun ikke ville gi opp. Senere på dagen var miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ventet til villaen i University Road. Men jeg hadde dårlig tid. Jeg ville inn å treffe den berømte damen. En av verdens største frihetskjempere.
Portvakten snakket verken engelsk eller fransk, og hadde store problemer med å forstå hva jeg ville, da jeg fremla mitt ærend. ”Minister – Norway,” sa jeg til slutt. ”Aaa, minister, welcome,” svarte mannen med det grønne skjørtet, og svingte porten åpen, for det han trodde var en norsk minister. Jeg lot misforståelsen bli stående til min fordel. Vi fikk bilen inn, og ble informert av en mer engelskyndig medarbeider om at husets eier snart ville ankomme.
Kort stund etter, ble porten på ny svingt åpen. Tre biler kjørte inn på plassen foran villaen ved den lille fredelige innsjøen. Ut fra én av dem steg hun. Den lille kvinnen som aldri ga opp. Hun som ser ut til å ha seiret etter sin årelange kamp mot juntaen. Jeg fikk beskjed om å vente til etter møtet med den norske ministeren. Og jeg skulle få min tilmålte tid.
Sammen med Aung San Suu Kyi utenfor huset hennes i Yangoon.Et par timer senere satt vi der. Hun og jeg, og resten av TV2s team. På terrassen som vender mot sjøen. Aung San Suu Kyi. Frihetskjemperen jeg har drømt om å få møte siden starten på min journalistiske karriere. En av dem som alltid har stått høyt oppe på ønskelisten. Vi snakket om politikk, og om det hun omtalte som positive endringer. Vi snakket om Nobels fredspris, og hennes store ønske om en dag å komme til Norge for å holde et svært forsinket Nobelforedrag, og for å takke for tildelingen av prisen. Vi snakket om Myanmar, om miljø og om mat.
Hun er så vakker. Holder seg godt, 66-åringen. Med den sedvanlige blomsten i håret. Noe av det vi snakket om, har vi allerede vist på TV 2. Om at hun vil bli president hvis folket ønsker henne. Det er langt fra usannsynlig at hun, nå som hun stiller til valg i år, faktisk kan bli Myanamars statsminister før sommeren. Med det kan de gamle juntageneralene vise en hel verden at de mener alvor. At det er slutt på diktaturet. Neste presidentvalg er ennå noen år frem i tid. Men det kan skje. Det er håp for Myanmars rundt femti millioner innbyggere. De har lidd alt for lenge.